Videovegg: flere skjermer, ett bilde

En videovegg er ikke en gruppe skjermer som viser det samme. Det er ett eneste bilde, delt opp i like mange deler som det er skjermer, der hver skjerm bare viser sin del. Sett på avstand danner helheten en samlet flate, og et bilde kan bevege seg over veggen fra den ene siden til den andre.

Hver flis kjenner derfor sin plass i rutenettet: sin kolonne, sin rad, og den delen av bildet den skal gjengi. Denne kalibreringen gjøres ved konfigurering, skjerm for skjerm. Dette er trinnet som ikke må gjøres i hastverk — en feilplassert flis forskyver en hel rad, og feilen blir tydelig straks et innhold krysser grensen mellom to skjermer.

Deretter kommer synkroniseringen. På et stillbilde er kravet lite. På en video blir det svært synlig: hvis én flis ligger et halvt sekund foran, splittes et objekt som beveger seg over veggen, i det det passerer fra én skjerm til den neste. Avspillingen er derfor synkronisert mellom flisene, og innholdet lagres lokalt i mellomlager på hver enhet — noe som hindrer at én skjerm venter på nettverket mens naboene allerede har startet.

Dette er det som skiller faktureringen for en videovegg fra den for en skjermpark. En vegg med fire skjermer er fortsatt én visningsflate: å telle den som fire uavhengige skjermer ville ikke gitt mening, ettersom det bare finnes ett innhold, én spilleliste og én timeplan å administrere.

Lisensinndelingen følger denne logikken. Primærflisen — den som styrer visningen — faller inn under Premium-lisensen. Sekundærflisene, som bare gjengir sin del av bildet, faller inn under Lite-lisensen, som er billigere.

En vegg med fire skjermer teller altså én primærflis og tre sekundærfliser; en vegg med ni skjermer, én primær og åtte sekundære. Fra 50 enheter av samme type kan det forhandles rabatt, og abonnementet har ingen bindingstid. Beløpene finnes på prissiden.

Noe å vite før man setter i gang: Free-tilbudet støtter ikke videovegger. De tre gratis skjermene lar deg prøve ut visning, spillelister og timeplan, men å sette sammen en videovegg krever et betalt abonnement.

Programvaren retter ikke opp det maskinvaren gjør dårlig. En videovegg er først og fremst et installasjonsspørsmål, og de avgjørende beslutningene tas ved innkjøp, ikke ved konfigurering.

Tre punkter avgjør sluttresultatet:

• Skjermkantene. Mellom to skjermer består det en svart stripe, dannet av rammen på den ene pluss den andre. På en vanlig forbruker-TV måles denne stripen i centimeter og kutter bildet tydelig. Skjermer laget for videowall har en svært tynn ramme, i millimeterklassen, noe som lar øyet sette sammen helheten. Dette er det første kjøpskriteriet, foran oppløsningen.
• Den fysiske justeringen. En skjerm som er forskjøvet tre millimeter, synes på hver linje som krysser veggen, uansett hvor nøye den programvarebaserte kalibreringen er gjort. Veggfester laget for videowall tillater finjustering etter at skjermene er montert; et vanlig TV-feste tillater det ikke, og korrigering blir umulig.
• Ensartet utstyr. Det anbefales sterkt å bygge veggen med strengt identiske skjermer, samme modell og helst samme serie. To skjermer fra ulike generasjoner gjengir ikke hvitfargen på samme måte, og dette avviket i fargetemperatur forblir merkbart selv når geometrien er perfekt.